I dag var ett nytt vendepunkt. Jeg satte sprøyter på meg selv for å få det bedre. Alt man gjør her i livet..

Cimzia

Det er navnet på sprøytene jeg nå skal sette på meg selv hver 14.dag. Nå er det en ny runde med medisiner som jeg håper fungerer. (trykk HER for å lese om cimzia) De tre første gangene skal jeg sette 2 sprøyter, for så å gå ned til en sprøyte hver 14.dag. Det ble en spesiell opplevelse å starte med dette. Det var spesielt helt fra jeg hentet ut medisinen.

Velferdsstaten Norge

Jeg måtte selvsagt lese meg litt opp på denne medisinen og oppdaget at hver sprøyte koster litt over 10 000 kr. Da fikk jeg virkelig kjenne på hvor takknemlig jeg er for å bo i velferdstaten Norge.

Jeg fikk utlevert hele 10 sprøyter til en verdi av 100 000 kr. Ett beløp jeg aldri ville klart å betale, men som velferdstaten betaler for meg. Så heldige vi er som får medisinsk hjelp når vi trenger det. Vi får så mye dekt når vi trenger det og vi får hjelp.

Å bære på en pose med slike verdier er spesielt. Kroneverdien av sprøytene er en ting. Det sprøytene skal gjøre for meg, har en større verdi enn penger. De skal gi meg livet tilbake.

Med 100 000 kr i posen gikk jeg til avdelingen igjen. Når blodprøvene og sykepleieren ga klarsignal til å starte, var det bare å sette i gang.

Avkledd for skarve 20 000 kr. 

Jeg trakk ned buksene, fant frem sprøytene, tok en klype hud og satte 10 000 kr inn i låret. At det skulle være så lett men likevel så vanskelig, hadde jeg aldri kunnet forestille meg. All ære til de som daglig stikke pasienter med sprøyter. Å kjøre nålen gjennom alle hudlagene er jammen ikke noe behagelig.

Sykepleieren jeg hadde ga meg ros, hun sa at jeg var en av de flinkeste hun hadde hatt. Sprøyte nr. 1 gikk greit, sprøyte nr.2 frembrakte hetetokter. Men det gikk bra. Hun sa » det er ikke vanlig å påføre seg selv smerte, så det er nok litt rart»

Det fikk meg til å tenke på tiden da jeg lot barberbladet skjære inn i huden for å lette på den psykiske smerten. Kanskje var det grunnen til at det gikk så lett å sette sprøytene? Jeg viste hvordan selvpåførte smerter føles, men disse var annerledes. Disse skal gjøre meg bra.

Jeg måtte sitte i 2 timer til observasjon, siden jeg fikk reaksjon på inflectraen. Når observasjonen var over og jeg «slapp fri», var det om å gjøre å komme seg hjem før barna kom fra skolen. Men den gang ei. Nå skulle tankene virkelig få løpe vilt.

Døden tok tak igjen. 

Innfartsåren til Tromsø er en ulykkesvei. I dag krevde strekningen nok ett liv. At den nye innfartsveien burde komme igang er soleklart, det viser alle ulykkene som har skjedd på denne strekningen de siste årene. En mann i 80 årene trakk sine siste åndedrag på E8.

På tur fra Tromsø ble jeg liggende bak begravelsesbilen. Jeg tenkte ikke over det før jeg ser at han kjører rett forbi hele køen, veksler noen ord med politiet og slipper forbi. Da forsto jeg at ulykken var verre enn avisene sa. Det var blitt en dødsulykke. Igjen.

Livet gir og livet tar

Livet er rart. Man preges av alt man treffer på livets landevei og man vet aldri hvordan det skal gå. Jeg fikk kjenne på mange følelser i dag. Tanken på at noen hadde mistet livet der fremme og det at jeg hadde verdier for 80 000 i bagen som skal gjøre meg frisk nok til å takle livet, ble lagt side ved side.

Jeg hadde en verdi i bagen som skal gi meg livet tilbake. Samtidig ble livet tatt fra en annen.

Livet gir og livet tar. Tar vi livet seriøst nok til at vi virkelig lever det fult ut? Hvor mye er livet verdt egentlig? 100 000kr? Jeg setter min lit til at disse dyre medisinene skal gi meg livet tilbake. Hvor mye var livet verdt for mannen som døde? Hvor mye ville han eller hans pårørende betalt for å få leve bare en dag til?

Tenk at velferdstaten gir meg mulighet til å leve ett bedre liv, men det tar livet fra andre mennesker. I 30 år har det vært krangel om veien inn til Tromsø. I disse 30 årene har mange liv gått tapt pga byråkrati. Jeg tror ikke at veien kommer denne gangen heller.

Vi er mange som ikke tror på veien før det første spadetaket er tatt. Jeg er 33 år. Veien har vært diskutert så lenge jeg har levd og enda er veien den samme. Nå er den mer trafikkert og mer farlig, men politikerene klarer ikke å få ut fingeren.

Hvor mange liv må til før det skjer noe?

Disse medisinene jeg nå er i besittelse av, har regler for oppbevaring. 4-6 timer kan de være i kjølebag før de skal tilbake i kjøleskap. Når en person hadde mistet livet pga at byråkratiet ikke har klart å få ut fingeren, så skulle ikke jeg legge ekstra byrde på staten. Hvis det koster så mye for å gi meg livet tilbake, så ville ikke jeg bli en ekstra kostnad for staten. Hadde medisinene blitt ødelagt, så ville det vært 80 000 kr ut av vinduet. 80 000 kr som kunne vært brukt til en ny vei. Det ble ekstremt viktig for meg å ta vare på medisinene.

Jeg stresses inn i barnehagen for å hente minstemann, for så å stresse videre til mine foreldre for å hente resten av ungeflokken og få medisinene i kjøleskap. Jeg klarte det, innenfor 6 timers fristen.

Jeg skal gjøre mitt for å ta livet tilbake. Livet er verdt å leve fult ut; det fikk jeg oppleve i dag. Vi vet aldri når døden innhenter oss. Plutselig er det over og all verdens penger kan ikke gi deg livet tilbake. Døden er permanent. Livet er nå. 

 

© 2017, Eileen. All rights reserved.

2 thoughts on “Jeg kledde av meg for 20 000 kr!

  1. Hei!
    Et flott innlegg.
    Hjelper disse injeksjonene?
    Jeg prøver å lese meg opp litt på blogger 🙂

    Håper du har det bra, Eileen – og at dagene er gode <3

    1. Hei.. Har vært borte fra blogg en stund..Beklager sent svar.. Jo de gjør det ikke verre i allefall de sprøytene..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *