Stemmene dysses ned «hysj, vi snakker ikke høyt om det!» De som våger å rope ut blir raskt satt på plass. «Her skal vel ingen komme å fortelle oss hva vi skal gjøre og ikke gjøre! Vi vet vel hva vi snakker om, vi som sitter på ett kontor og bestemmer hva som skal skje! «

Unnskyldningene er mange, de øses ut i hver ledig kanal. Det kommer tomme lovnader, «Ja vist skal vi ordne dette! Men det er ikke så enkelt kan dere tro. Vi skal gjøre vårt beste!» 

Dørene lukkes og saken stuves bort i ett skap. Det er viktigere ting å tenke på! Imens lider vi som ikke tilhører kontoret, men de ukjente, øde strøk utenom.

Vi teller ikke. 

Vi finnes ikke på deres agenda, ikke før presten lyser velsignelse over livet som ble frarøvet så alt for fort. Når media får tak i saken og tvinger de øvre makter til å se, først da havner vi på deres bord, på deres agenda.

Vår verdi har økt med ett liv som gikk tapt. 

Men ofte havner vi tilbake i skapet, der vi samler støv. Ingen endring å spore.

Vi teller ikke. 

 

Våre barn skal ha sikker skolevei. Det er en lovnad. Men så ofte hører vi om barn som har livet som innsats hver dag de venter på skolebussen. Med hjerte i halsen venter de, dragsuget av de store kjøretøyene drar i dem. I vår- og høststormer står de, de trår varmen i seg en tidlig vinterdag, mens mørket ligger tungt rundt dem.

Barn som skal ha en trygg oppvekst, må krysse veier, stå i trafikk som voksne vil unngå, stå i mørket. Alt de vil er å lære, leve, le! Noen får ikke anledning til det. Usikker skolevei tok fra dem retten til det. 

Men de blir bare tall i statestikken for de på kontoret. 

Vi skal ha en trygg ferdselsåre for å komme oss fra A til B på. Det er en lovnad, det skal være en viss standar. Men det er en lovnad som brytes, gang på gang. Vi er mange som har ristet oss over veier som kommunen og fylket har ansvar for. Mange har fått ødelagt biler i dumper som kunne vært badekar for spedbarn.  Det har vært ulykker som kunne vært unngått hvis veien hadde fått omsorg og pleie.

Mange liv kunne vært spart, mange familier kunne sluppet en tom stol. 

Men de blir bare tall i statestikken for de på kontoret. 

Alle har vi noen som trenger pleie og omsorg. Vi får lovnader om at de får det bra, her kan intet vondt hende. Men vi hører så ofte om omsorg som svikter, omsorg som ikke kan komme frem; det er ikke nok penger! Mange har vært nødt å trekke sine siste åndrdrag i ensomhet, fordi det ikke har vært ressurser nok.

Mange liv har vært i sorg og smerte, fordi det ikke var mulighet til å strekke ut en hånd. 

Men de blir bare tall i statestikken for de på kontoret.

 

Disse tallene i statestikken er ikke bare tall. Det er mennesker som betyr noe for noen. Det er mennesker som levde for noen. Det er mennesker. 

Så mange liv kunne vært spart. Hvis den store makten ville handle ut fra hjertet og ikke fra pengesekken, da ville mange liv blitt bedre. 

© 2016 – 2017, Eileen. All rights reserved.

One thought on “Vi teller ikke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *