Dette innlegget ble først publisert på fibromyalgi.no sine sider. Jeg fikk den ære å skrive gjesteinnlegg nr. 2 for dem. Det første innlegget jeg skrev finner her: fibromyalgi er noe du har ikke noe du er

Rehabilitering:

Hvis du søker i ordboken vil du få disse forklaringene på ordet:

  1. Oppreisning
  2. Istandsettelse, restaurering
  3. Attføring

Jeg smaker litt på ordet «restaurering» og kjenner at det treffer meg Sett fra en pasient og en hjelpepleiers øyne, så er det akkurat det som skjer når man skal rehabiliteres. Pasienten skal tilbake til best mulig form og helst bli frisk.

Men..

Blir vi friske når vi er ferdig? Eller blir vi som ett gammelt, verneverdig hus; renovert men med skjulte skader?

«Restaurering påbegynt, vis hensyn!»

Idet man trår foten inn på rehabiliterings-avdelingen, så starter arbeidet. Man må inn til samtaler, alt skal kartlegges, du skal pokes og trykkes på, strekkes og bøyes. Du skal rett og slett brette innsiden ut, slik at de får oversikt over alle «skader og lyter»

Hvis man sammenligner rehabilitering med renovering av hus,  så er det mye som er likt.

Oversikt og planlegging

Enhver stor renovering krever god planlegging, innsikt og kontroll. Man må ha oversikt over hvilke ressurser man har fra før, hva man trenger, hva som må gjøres osv. Alt må skrives ned og loggføres, så alle involverte vet hva som skal gjøres. Når alle planer er klar, så kan man starte arbeidet.

Slik er det på rehabilitering også. Først må man finne ut hva som er det største problemet, hvordan man vil ha det og hva som er må gjøres for å nå dit. Når man har hovedmålet klart, så kan man dele det opp i delmål.

I bygningsbransjen vil en entrepenør være hovedansvarlig og dele ut oppgaver. Det er h*n som har kontrollen på oppdraget.

I helsevesenet er det legen som har entrepenør-rollen. H*n skreddersyr ett opplegg for pasienten og delegerer ut oppgaver til sin stab. (fysioterapeuter, sykepleiere, ernæringsfysiologer, psykologer osv.) Så kan jobben begynne.

Uforutsette hendelser.

Hver eneste entrepenør kan nok skrive under på at uforutsette hendelser fort kan inntre og endre på arbeidsplanen. Kanskje viser det seg at reisverket er råttent og må byttes ut. Det vil gjøre at det koster mer og tar mer tid. Jobben blir fortsatt gjort, det blir bare ikke som planlagt.

Slik er det også i helsesammenheng. Når man tar ett dypdykk inn i en persons liv og virke, så kan mange andre ting boble til overflaten. Kanskje var ikke årsaken til smertene noe fysisk, men noe som lå dypt inne i mennesket; en følelse, en tanke, en hendelse.

Under rehabilitering blir man kjent med seg selv på en ny måte, på godt og vondt. Som det så fint heter «Med vondt skal vondt fordrives»

Står på stedet hvil.

Å oppleve stillstand i arbeidet kan ta motet fra de fleste, både pasienter og entrepenører. Man gjør alt man kan for å komme fremover men man står fortsatt på stedet hvil. Noen ganger sier det  bare stopp, ting nekter å gå den veien man vil og man føler at det bare er å gi opp.

Når man er i rehabilitering så kan man få samme opplevelse; alt stopper opp. Kanskje har man hatt en liten fremgang for så å oppleve at alt står stille. Da er det viktig å huske at ett lite stopp i arbeidet ikke endrer målet. Noen ganger kan ett stopp signalisere at man må finne en annen måte å gjøre det på. ‘

Målet er fortsatt det samme, men fremgangsmåten må kanskje endres.

Ting tar form

Etterhvert som man stiger frem i arbeidet, så ser man at man kommer fremover. Kanskje er det blitt lysere i rommene, kanskje ble den uforutsette planendringen til det beste for bygget?

Fortsatt er det likt med rehabilitering. Plutselig oppdager man at man er litt bedre enn før, man klarer mer, ting føles lettere. Kanskje faller man tilbake til det gamle for så å oppdage at det nye var faktisk bedre?

Tilbake til virkeligheten

Når tiden på rehabiliteringen er over, så skal man hjem igjen. Hjem til det «virkelige» liv, der stress og bekymringer for hverdagen tar overhånd. Det er da det virkelige arbeidet starter og det er nok her man fort kan gå i fella.

Det er så lett når man er sammen med noen som er i samme bås. Hjemme er man ofte alene, ingen vet hvordan det føles etter en lang, tung dag. Muligheten til å trekke seg tilbake er ikke der. Det er ingen som sier «Kom igjen, det blir bedre når vi har trent!». Fokuset på deg selv er borte, nå er det atter igjen de andres behov som går først. Virkeligheten kan slå deg rett i bakken om du ikke følger med.

Hvordan skal man klare å opprettholde arbeidet fra rehabiliteringen, når man står alene? Hva gjør man uten heiagjengen i personalet, de støttende medpasientene og det tilrettelagte miljøet? Mislykkes man hvis man ikke klarer det?

Rehabilitering mislykket eller ikke? 

Jeg var på rehabilitering for litt over ett år siden og jeg opplevde en forbedring. Det var så fantastisk befriende å være omgitt av mennesker som forsto hvordan det var å være sliten, trett og utmattet. Det var deilig å trekke seg tilbake uten at noen hevet øyenbrynene for at du var sliten.

Det var så lett å utføre opplegget når man hadde personalet som heiet deg frem, hjalp deg gjennom de tunge periodene og som strakte seg den ekstra meteren.

Alt er lettere på rehab. Sånn er det bare.

Jeg klarte ikke å vedlikeholde arbeidet når jeg kom hjem. Hjemme var det 4 barn og hverdagens stress og mas som ventet. Jeg var alene med ansvaret igjen og alene med alt. Jeg hadde ikke treningsapparatene, heiagjengen og støtten lengre. Men alt jeg lærte tok jeg med meg hjem og derfor var det ikke mislykket.

Ett år etterpå tok jeg tak i nakken på meg selv, endret kosten og begynte å trene. Jeg brukte all kunnskapen jeg hadde lært og la en plan igjen. Jeg fullførte treninger og fulgte kostholdsplanen. Jeg ble bedre! Det hjalp og den gode følelsen kom tilbake!

Så kom ferien og lavtrykket som presset meg ned i kjelleren igjen. Jeg inntok sukker, hvetemel og stivelse, ALT som trigger betennelser. Treningene ble forskjøvet og glemt og den gamle hverdagen var ett faktum igjen; Smerter, tretthet, sliten, utmattet. Men enda ser jeg ikke på rehabiliteringen som mislykket!

Tiltakslysten er borte men fokuset er det samme.

Selv om jeg har mistet litt tiltakslyst, selv om jeg ikke gjør det jeg bør, så skal jeg fortsatt komme dit jeg vil. Jeg har lært meg at man kan ta 5 steg frem og falle 4 tilbake. Så lenge jeg ser målet der fremme så skal jeg komme dit. En dag. For jeg vet at så lenge jeg VIL fremover, så KOMMER jeg fremover.

Slik er det i restaureringsbransjen; noen ganger må man tilbake til start og legge nye planer. Ting går ikke alltid som planlagt, men det endrer ikke målet. Det er bare veien frem som tar en sving her og der.

Når vet man at man er ferdig restaurert? 

Blir vi mennesker noen ganger ferdig? Vi er alltid i endring, samfunnet er i endring og verden er i endring. Vi fornyes hele tiden, av det vi hører, det vi ser og det vi føler. Å endre veien vi går er vårt privilegium som mennesker. Vi bestemmer selv når vi er fornøyde med oss selv og vår innsats. Mitt mål med min restaurering er å takle hverdagen, komme tilbake til jobb hvis mulig og leve ett liv med minst mulig plager. Jeg skal gjøre det jeg kan, omså restaureringen pågår resten av mitt liv.

Som huseier vet jeg at man aldri blir ferdig. Det vil alltid være noe man kan gjøre bedre, akkurat som med liv og helse. Men jeg gjør begge deler med glede, fordi både hus og kropp er mine eiendeler! Jeg vil ha de begge i best mulig stand, klar til å takle alt som livet kaster på oss! Så nå skal huset males og flikkes på og jeg skal trene og spise rett, så både hus og kropp kan vare i mange mange år til!

Ingredienser for å lykkes?

Vilje; for å holde fokuset.

Stahet; for å følge planen.

Tålmodighet; for å tåle tilbakefall og endringer.

Glede; for å takle motstand og tunge dager.

Målsetting; for å vite hvor man skal.

Mot; for å vite at man aldri feiler, man må bare prøve på nytt.

 

 

Motet roper ikke alltid høyt. Noen ganger er motet den lille stemmen på slutten av dagen, som sier: Jeg prøver igjen i morgen.

Mary Anne Radmacher

 

© 2016 – 2017, Eileen. All rights reserved.

2 thoughts on “«Verneverdig hus restaureres!»

  1. Hei!
    Det var et fint innlegg du hadde der 🙂

    Har blitt tipset av frodith at du har bursdag i dag 😀

    GRATULERER MED DAGEN, EILEEN !!!!!!

    Ønsker deg en herlig bursdag og gode dager fremover <3
    klemmer

    1. Tusen takk!!

      JA nå måtte jeg inn å se hos Frodith! Tusen takk for at du sa fra! 🙂
      Tusen takk! Er vist blitt ett år eldre nå ja. 🙂 Å gjett om jeg har det flott som evig 29 åring!!

      Håper du har en fantastisk dag!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *