Hun går bortover gaten, stegene er tunge og korte. Der fremme ser hun bygget hun må tre inn i. Dørene åpner og lukker seg, sluker hver eneste som nærmer seg døren. De minner henne om ett stort fælt monster som bare venter på å få sluke henne, fortære hver eneste bit av henne.

Nå står hun nederst i trappen. Travle menn og kvinner renner forbi henne men hun enser dem ikke. Hun tar første steget opp og sukker tungt. «Må man, så må man.»

Vel inne trekke hun kølapp og setter seg ned. Hun ser seg om. Damen som står foran skranken ser fortvilet ut. Hun går i en slitt joggebukse og topp, det lange håret er satt opp i en enkel hestehale. Hun ser sliten ut og sminke har ikke vært i nærheten av ansiktet hennes denne dagen. Krangelen der fremme blir mer høylydt og hun blir eskortert inn i ett avlukke.

«Krangler i skranken da  gitt! Tenk at hun kan gå så uflidd blant folk?! Jeg ville ALDRI gått slik i offentlighet!» tenker hun.

Mannen bak skranken kommer ut igjen og fortsetter som ingenting. «Gud, så kald han er da! Selv om hun var uflidd så kunne han da vel tatt seg av henne. Han kan ikke bry seg mye om andre nei. Håper ikke jeg kommer til hans skranke.»

Hun ser seg litt mer rundt og ser en eldre mann sitte i sofaen. Han ser tafatt foran seg og er ikke tilstede. Øynene er matte og tomme. Han ser bort på henne og hun smiler til ham. Han slår blikket ned igjen og idet hans nr. Plinger opp på skjermen, røyser han seg, rister seg tilbake til virkeligheten og går med tunge skritt mot skranken. “Han kunne da smilt tilbake! Det tar da vel ikke mange kalorier!” tenker hun idet han går.

Alle i rommet ser sliten ut, de stirrer på mobilene sine og er i sin egen verden. “Hvem er alle disse menneskene? Hvorfor ser jeg ikke de ellers? Er jeg også slik når jeg må gå hit?” Hun blir sittende å ransake sitt indre mens hun venter på sin tur. Papirene ligger ferdig signert og utfylt i vesken, alt hun trenger å gjøre er å levere dem inn så kan hun ta bena fatt og komme seg vekk. Smertefritt!

Når hennes nr kommer opp, går hun fort mot skranken mens hun kaster ett blikk på de rundt henne. Noen ser tomt på henne, enkelte smiler. Idet hun kommer frem til skranken, kommer damen i joggebukse ut igjen. Øynene er hovne og røde. «Hun ser jo helt forferdelig ut jo! Hun er vel alkoholiker og falt vel for langt nedi flasken i går ja.». Hun setter ut av bygget i en faderlig fart og er borte.

I skranken går det ikke så smertefritt som hun hadde trodd. Det var ikke nok dokumentasjon og hun må gå derfra med uforettet sak. “Vi kan ta imot men du vil bare få det i retur” Hun føler seg sint og frustrert, akkurat som damen i joggebukse! Hun haster ut på stiletthelene og går strake veien mot kafeen, hun trenger en sterk kopp kaffe!

Ett par dager etter er hun på nytt i samme bygget. Igjen er samlingen med mennesker utrolig. Alt fra joggebukser og slitte klær, til stylete bydamer. “Så mange forskjellige mennesker på en plass” Utrolig!” tenker hun mens hun trekker seg kølapp. Hun blir sittende å observere igjen og kjenner igjen damen med joggebukse. I dag er hun ikke til å kjenne igjen! I pene, rene klær, sminket perfekt og med en attitude som var rake motsetningen fra sist.

Hun begynner å fundere for seg selv. “Hvordan kan ett menneske endre seg så radikalt på så kort tid?”

Hva lå bak fasadene hun møtte? 

Damen med joggebuksen hadde ikke endret seg noe. Det var bare det at den ene dagen var kropp og sinn i ulage. Smertene hadde jaget hele natten og det var ikke nok energi til å ordne seg noe mer. Hun gikk ut av døren i det som var behagelig og ga minst mulig smerter. I dag hadde hun fått medisinene som tok smertene litt bort og da var energien mer tilbake. Hun følte seg så vel at hun ville ordne seg lekker, for seg selv! Det var ingenting annet galt enn at livet skjer.

Mannen i skranken var ikke kald og hensynsløs. Han eksorterte henne inn på ett rom til en annen kollega, en som kunne la henne få forklaringer og tid til å komme seg. Han viste at det ikke er lett å stå slik som henne, foran ett rom fult av andre mennesker. Når han gikk tilbake til skranken var hodet fult av tanker. «Hvordan skal hun klare seg fremover? Med 3 barn og smerter. Noen ganger er loven alt for A4, så mange faller mellom 2 stoler. Urettferdig!» Han var ikke kald, bare bekymret for ett annet menneske, men likevel proffesjonell nok til å vite at flere sto der ute å trengte hjelp. 

Den eldre mannen var ikke uhøflig eller sur. Han var bare sliten etter en lang natt på sykehuset med sin kone. Han var sliten til fingerspissene, men måtte likevel utføre sine plikter. Han viste ikke om hans kone var i live når han kom tilbake, så smile-funksjonen fungerte ikke. Han klarte ikke se andre enn sin kone foran seg.

Livet er aldri A4! 

Slik er livet og mennesker. Ingen vet hva en annen skjuler. Hvordan ett menneske går kledd eller ter seg, kan ikke si hvem personen er. Ett ytre viser ikke det indre.

Aldri døm ett menneske. Du vet ikke hva de går gjennom og hva deres historie er.

Menneskers indre er som det dypeste hav. Du vil aldri komme til bunns på ett annet menneske, det er forbeholdt kun for eieren av det dype hav.

Neste gang du ser ett menneske, forsøk å se bak fasaden. Ett perfekt ytre kan være ett skall for ett knust indre. Ett slitent ytre kan være ett skall for den sterkeste løve!

 

Mennesker er som trær. Vi er fulle av årringer. Vi er ikke bare den vi akkurat nå «er». Vi er også alle dem vi har «vært».

© 2016 – 2017, Eileen. All rights reserved.

7 thoughts on “Damen i joggebukse

  1. Hei!

    Så nydelig skrevet <3

    Jeg falt helt inn i innlegget ditt og så det så billedlig foran meg.

    Ja sånn er det der ute.

    Vakkert skrevet – og mennesket er som trær – fulle av årringer <3

    klem

  2. Hei , bare savnet deg litt 🙂 Så måtte en tur innom. Nei, ytre er ikke hvordan vi er inni. Men samtidig kan man si noe, gi noen signaler med det ytre, bevisst eller ubevisst. Klem Eila <3

    1. Hei! Har savnet deg også! Har ikke vært på bloggen på lenge…
      Ja du har rett, det ytre kan gi signaler..Men det er ikke alltid man klarer å få hele bildet, så man kan ikke dømme noen på hvordan de ser ut.. 🙂
      Håper du har det bra!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *