«Jeg sier herved opp min stilling på mammografiavdelingen» 

Slik lyder de første ordene jeg må skrive i brevet til arbeidsgiveren min. Ord som er vonde å ta på, kjenne på og som er grusomme å godta. Nederlaget slår meg ned i støvlene og jeg hater sykdommene mine ett øyeblikk. Det er deres feil at jeg må skrive oppsigelsen min. 

Etter 1 års sykemelding og 1 år ulønnet permisjon, så er veien videre nå bestemt. Jeg må si fra meg stillingen som jeg trivdes så godt i, på plassen der jeg følte meg hjemme. Kun fordi sykdommene mine ikke liker seg der. Jeg hater dem.

Det føles rent for jævlig å være nødt å si opp en jobb man elsker. Men realiteten er at jeg ikke kan jobbe der mer. Realiteten sier at jeg kan ikke jobbe som hjelpepleier mer. Det smerter enda mer. 

Les også: Ett helvete å leve med

Utdanningen min føles bortkastet.

Jeg tok utdanningen til hjelpepleier mens de to eldste barna mine var små. VK1 ble tatt med en baby i magen. VK 2 ble tatt med en ettåring og en to åring i min varetekt. Jeg jobbet ræva av meg for å få tiden til å strekke til; skole, lekser, barn, barnehage, sosialt liv osv. osv. Men jeg klarte det! Med to små barn fullførte jeg utdannelsen min og ble en stolt hjelpepleier!

Alt det arbeidet føles nå bortkastet! 10 år etterpå kan jeg ikke jobbe med det, fordi kroppen min nekter!

Fønix må reise seg fra asken igjen

Å si opp jobben er ett nederlag. Det er ett slag under beltestedet å innse at man må starte på nytt igjen. Det føles som at noen har rykket vekk teppet jeg står på og jeg har falt pladask på stumpen igjen. Nok en gang må jeg finne krefter til å reise meg opp igjen. 

Jeg er som fuglen Fønix. Gang på gang går livet mitt opp i fyr og flamme og det er bare asken igjen. På nytt må jeg reise meg opp og danne ett nytt liv. Men det skal nok gå.

Stå på vilje og mot! 

Det er det jeg må fokusere på. Ja, så må jeg si opp jobben min. Ja, jeg må innse at jeg klarer ikke jobben som hjelpepleier lengre. Ja, jeg må begynne på nytt. Men..

Er livet mitt over? NEI! Er jeg ubrukelig? NEI! Må jeg gi opp? NEI!

Les også: Gi opp eller kjempe videre? 

Livet snur igjen og igjen. Men det er slik livet er! 

 

Når en dør lukker seg, så åpner en annen dør seg opp.

doorway-981803_1280

(Bilde hentet fra: https://pixabay.com/en/doorway-beach-opening-entrance-981803/ )

Selv om det er trist at jeg må endre kursen min, så er det kanskje for det beste.

Det er ett ordtak som sier noe slik som dette; «Når man mister noe ut av livet sitt, så er det bare fordi noe bedre er på tur inn.» Det er det jeg må tenke på, at kanskje er det noe som passer meg bedre som er på tur inn i livet mitt. Jeg må bare stole på at alt ordner seg på den beste måten for meg.

Å leve med livet man har. 

Jeg har fått utdelt mine kort i livet som jeg skal spille med. Jeg kan ikke bytte dem inn i noen som er bedre, disse må duge.

Mine kort er å leve med kroniske smerter, hode og kropp som ikke tåler stress, 4 barn i forskjellige aldere, alene med ansvaret, ett hus som trenger kjærlighet og omsorg og en pengebok som ikke passer inn. Det er det jeg har og jeg må gjøre det beste utav det.

Men jeg skal klare meg likevel. For er det noe jeg har lært så er det å være takknemlig for det livet man har.

Les også: «Carpe diem quam minimum credula postero»

To valg! 

Som jeg ser det så har jeg to valg.

1464083573053

Jeg kan enten være lei meg for at livet ikke gikk som forventet. Jeg kan søke medlidenhet og medfølelse hos andre ved å klage over at livet mitt går dit høna sparker.

Eller:

Jeg kan ta ett dypt åndedrag og godta at det skjer. Jeg kan se på det jeg allerede har og hvor bra det er. Jeg kan fokuserer på alt det gode og være takknemlig for at jeg lever!

Jeg kan velge å se på det hele som en begynnelse på noe nytt, ikke som slutten på det som var.

Jeg bestemmer selv hvordan jeg vil at dette skal påvirke livet mitt. Dette skal være ett springbrett til noe bedre!

Alle har vi ett mål i livet. Mitt mål er akkurat det samme, det er bare veien dit som har endret seg. Så enkelt er det.

 

Les også: A state of mind

 

© 2016 – 2017, Eileen. All rights reserved.

6 thoughts on “Fugl Fønix må reise seg fra asken

  1. E litt trist når man må innse sine begrensninger,og man ikje har en fast jobb å gå till. Og at man vill oppleve usikkerhet,med tanke på framtida. Men,det kommer til å gå bra,men man må ha en god porsjon tålmodighet. Ting går som oftest ganske tregt med enkelte system,som ska hjelpe på veien videre. Men uansett så har du dem som er rundt deg med råd å støtte,og har god tru på at alt blir bra. Med positivitet og en god porsjon nord Norsk humor,så står man han av ? Ha en flott dag videre…

    1. Joda, alt går bra te slutt! E d ikkje bra så e d ikkje slutt. Så enkelt e d.. Så æ må nok bare bite tennern sammen å fortsette stødig kurs fremover.. 🙂

  2. Jeg håper du bare GÅR PÅ IGJEN, for det er som du sier, man kan sette seg ned å gi opp, men det VIL vi jo ikke. Man må prøve å finne andre veier, nye måter å tenke på, annen jobb som kanskje vil fungere, etterhvert? 🙂 Håper det løser seg for deg <3 klem <3

    1. Jeg skal gå på jeg! Å sette med ned å tro at livet er over, det er bare ikke den jeg er! Det vil nok komme noe godt ut av dette også. Alt ordner seg! 🙂 Klem til deg! Takk for støtten! 🙂

  3. Jeg ser slik opp til deg jeg Eileen! <3 Du er bare fantastisk! Med en stå på vilje og en positivitet som rett å slett smitter over! Snakk om å ta kontroll i sitt eget liv og virkelig fighte! Jeg vet virkelig at du kan greie, det du vil! Jeg vil tro at de nye mulighetene som kommer inn i livet ditt nå, denne nye spennende døren, må by på noe godt! <3

    1. Du min støttende engel! Med deg som heiagjeng så klarer jeg enda mer! Den døra, ja den skal det være noe bra bak! Å hvis det ikke er det, så lukker jeg den og prøver en ny dør. Alt ordner seg! Håper du har det bra! 🙂 Klem til deg!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *